Columbia Universitet 1968

Meg i hæren

Personlige erindringer fra student opprøret i 1969 ved Columbia Universitet. Jeg var en aktiv deltaker, men ikke et medlem av noen spesiell fraksjon (den eneste organisajonen jeg tilhørte var Veteraner Mot Krigen). Jeg skrev denne artikkelen for publisering i "Columbia bibliotekaren" på forespørsel fra Columbia's visepresident for Informasjons Tjenester og Universitets bibliotekar, Elaine Sloan (så sjefen til min sjef), på 30 årsdagen for student oppgjøret. I 1968 var jeg en veteran av hæren som arbeidet meg gjennom en grad ved Columbia med en "deltids" student jobb i biblioteket; da jeg første gang skrev dette i 1998 arbeidet jeg i de akademiske informasjons systemer (den akademiske halvdelen av det som ble tidligere kalt Datasenteret), som, etter 1986, var en del av universitets biblioteket; deretter forbindelsen til biblioteket. Fordi denne artikkelen ble skrevet for et publikum fra Columbia , er kjennskap til universitetsområdet i Columbia og posisjonene her forutsatt. Artikkelen ble lagt ut på nett og delvis oppdatert i februar 2001, med periodiske oppdateringer deretter. Bilder ble lagt til i juni 2001, som kan sees ved å følge lenkene. 31. mai, 2011: Denne siden og undersidene og bilder ble flyttet fra http://www.columbia.edu/acis/history/ til http://www.columbia.edu/cu/computinghistory/. 1. july, 2011, ble jeg trukket tilbake etter 45 år ved Columbia. 16. april, 2018: Denne siden ble gjort om til HTML5 og gikk gjennom validering, alle lenkene ble verifisert, og all siden ble "tilpasset", e.g. for å passe til skjermer på mobile enheter. August 2019: Omfattende revisjoner, nye bildegallerier, og bilder på siden.

Opptakten

1967 Anti militær rekrutterings demo

1968 antikrigs demonstrasjon på Low Plaza

I 1968 pågikk det en krig, men i motsetning til nåtiden var det også en verneplikt; mellom 1964 og 1973 ble 2.2 millioner innkalt til verneplikt, hovedsaklig fra 1965-70. Før 1968, hadde universitet rutinemessig skaffet rangerislister til vernepliktstyret så om du hadde dårlige karakterer, bort dro du for å drepe eller bli drept; denne praksisen endte først etter massive protester i 1967. I mens var det ROTC øvelser på South Field, militæret og CIA rekrutter på universitetsområdet, og gradert militær og CIA forskning i laboratoriumene. Borgerettsbevegelsen, fremdeles fristk i minne, hadde blitt den sorte frigjøringsbevelsen og Black Panthers – og Soul musikk – fanget studentenes' tanker. Doktor King hadde akkurat blitt drept og byene var i flammer — NYC i mindre grad enn andre grunnet den beroligende innflytelsen fra Mayor Lindsay. Det var ikke en tid for "vanlig forretningsdrift".

Morningside Park gymnastikk sted 23.april

Gjennom slutten av 1960-årene og tidlig 70-årene var det en konstant antikrigs aktivet på universitesområdet – Sundial samlinger gjennom krigen, konfrontasjoner med militær rekrutter, undervisning om krigen og om Pentagon økonomi, demonstrasjoner mot klasserangering; den var oksehornenes tidsalder. Mens universitetet bygde et nytt gymnastikk anlegg i Morningside Park – var det en barriere som adskilte Columbia fra Harlem – med en "bakdør" ved Harlem siden. En dag i April dro noen studenter til Morningside Drive og rev ned kontruksjonsgjerdet til gymnastikkanlegget, i det de forsøkte å bryte seg inn på byggeområdet. De ble holdt tilbake av politiet og noen ble arrestert. Den påfølgende Sundial samlingen vandret inn i Hamilton Hall og ble der over natten. Den opprinnelige tanken var at studentene skulle okkupere Hamilton inntil siktelsene ble frafalt samt noen andre krav bli møtt. Mange fraksjoner debatterte strategier og hva kravene burde bli. Til slutt ble seks krav formulert, av hvilke de eneste med hold i var at Columbia sluttet med all form for støtte til krigen og at det avsluttet gymnastikk anlegget.

De første bynings okkupasjonene

Hamilton lobby 23.April

Fargede studenter i Hamilton Hall

Carmichael og Brown

Flere hun­dre av oss sam­le­t oss i Ham­ilton lobby mens leder­skapet gikk opp for å planlegge hva vi skulle gjøre videre. Mange grupper var involvert min de primære var de hvite studentene fra Democratic Society (SDS) og de fargedes Students Afroamerican Society (SAS). Samtalene pågikk hele natten, og selv om noen som var i lobbien gikk hjem, ble de fleste værende. Omkring 6:00 om morgenen ble det annonsert at fargede studenter ville bli i Hamilton og alle andre skulle dra og innta en annen bygning. Snart ble de fargede studentene akkompagnert av H. Rap Brown, Stokely Carmichael, Charles 37X Kenyatta, og andre velkjente fargede aktivister.

Marsjen fra Hamilton til Low

Vi marsjerte på en lang rekke rett gjennom College Walk til sikkerhets inngaen ved det sørøstre hjørnet av Low Library. Døren var låst så folkene som var i front (Jeg antar det var SDS lederne) tok opp en benk og smadret den gjennom glasset, gikk rundt og åpnet døren, og hundre av oss marsjerte gjennom sikkerhetsavdelingen uten noe problemer. Vi gikk opp til President's suite og gikk inn... Jeg kan ikke erindre at vi måtte bryte oss inn; Jeg tror renholdere holdt på å rengjøre på innsiden, så det var åpent.

Melvin Morgulis

Rødt flagg over Math

Gjennom de neste dagene gikk de mange hovedsaklig hvite fraksjon bransjene ut til andre bygninger — SDS til Math (som vaiet det stråelende røde flagget som ble vist på omslagene av Spring 1968 Columbia College Today) og andre til Fayerweather og Avery. I alt, fem byginger ble okkupert for en uke. Historien er beskrevet i en mengde bøker, i suvenir-ombundede utgaver av Spectator, og det finnes også en lokalt-produsert film, Columbia Revolt som ble tatt opp i store deler fra den legendariske vegg-bestigende Melvin, som blir utlagt ved spesielle anledninger. Når jeg tok min sønn med for å se det ved det 20 årsjubileum sammenkomsten i Earl Hall i 1988, var det allerede i oppløsning (dette var et filmprosjekt og tale av Eric Foner; filmen er nå tilgjengelig på digital media i renset form; se Lenker under).

Hvite studenter i Low

Jeg i Low Library

Jeg tilbrake uken i Low Library. Det var en karnival atmos­fære den første dagen, med presse fotografer og reportere fra magasiner, de lokale avisene, etc; Posten var rimelig, nyhetene var fryktelige, men the Times utrolig nok – et lite under, når man tar i betraktning forbindelsene. Det var en uforglemmelig Felliniesque besøk fra et fakultets medlem som gjorde et razzia gjennom vinduet in full academic privelegium, som Batman, for å "resonnere" med oss. Sikkerhets vakter og kontorarbeidere brake oss en matbit. Life magasinet (10.mai, 1968) lagde en omslagshistorie som omhandlet bilder tatt i Low, inkludert min favoritt: en gruppe av oss satte oss på teppe, hver og en med et Grayson Kirk uttrykk, kompletert med en pipe (fra president Kirk's kontorskuffe, som var lagret med dusinvis av 8x10 blankt skinnende bok positurer).

Risting av pledd

Etter den første dagen, ble aktivitene mer strukturert, og framover var okkuperingen et eneste langt møte styrt av Robert's ordensregler, tolket på kreativt vis ("Grad av tåkeleggning!") og spredd utover med husarbeid. I motsetning til pressemeldingene, blePresident's kontor suite holdt uklanderlig og ordentlig etter den kaotiske første dagen. Rengjøringsdetaljer innbefatter støvsuging, støvristing av tepper, skrubbing av badet, etc. Administrasjonens's frykt for vandalisme (og deres særskilte bekymring for Rembrandt maleriet som hang over President Kirk's skrivebord) var ikke velfundert, i det minste ikke i Low.

Hendelsen utenfor Low Library

Utenfor, ble et system av sirkler satt opp ved Low Library. Motstandere (kalt "atleter" selv om de ikke utelukkende var atleter) formet den indre ringen; student supportere (kjent som, blant oss, som "oppkastere") formet en ytre ring, og senere formet fakultetet det gjaldt en buffer ring. Hver gruppe gikk med ulike armbånd, ikke at de trengtes: atleter (Columbia lyse blå) så ut som atleter; oppkasterne (røde) var lurvete; fakultet (hvite) eldre og gikk med ulltrøye med albuelapper. Sorte armbånd kom senere, etter massearrestasjonene. Utenfor ringene var det folkemengder med tilskuere og presse. De utvendige oppkasterne prøvde å sende mat opp til oss, men atletene fanger opp mesteparten av det og gjorde et stort oppstyr med å kaste det ned mens vi så på. Mesteparten av maten ble ikke kastet ordentlig og falt ned; det lille som kom fram var hovedsaklig appelsiner og pølsepåleggpakker. En da kom en høy fremmed med langt hår til syne i utkanten av folkemengden (nesten helt ved Earl Hall) og begynte å slynge 2 kilos poser med hjemmelagd stekt kylling mot oss, en etter en, med perfekt treffsikkerhet, over atletenes hoder og rett inn gjennom vinduet til oss. Jeg fant ut senere at kyllingen var laget av fru Gloria Sánchez fra Bronx, min svigermors nabo, og det smakte kjemegodt. Som fra en mystisk fremmed...

. . . I june 2001 fikk jeg en oppringning fra Jerry Kisslinger fra Columbia's kontor for universitetsutvikling og Alumni Relations, som gjenkjente det lange håret og den sterke hånden til John Taylor, sønn av Nürnberg straffeforfølger og Columbia just professor Telford Taylor (som avviste å la navnet sitt stå på et uttalelse som ble signert var flesteparten av andre på rettsfacultet, som sa at student protestene overskred de "tillate grensene" for sivil ulydighet [New York Times, 24.Mai 1998]). Takk til både John og hans far !

Ved siden av møtene og arbeidsdetaljene, ble et samlet forsøk på å bryte seg inn på og kjøre gjennom President Kirk's mange arkiv skap og finne fram bevis for fordekte forbindelser med krigsmaskinen og forsvars entrepenørene, utstrakt selskaps planlegging for å bryte opp hindrene i Viet Nam, etc, som i alt det ble funnet mengder av. Disse ble kopiert og senere publisert i East Village undergrundsavis, Rat. Noen gjenstander ble valgt ut av hovedstrømspressen, noe som resulterte i noen pinligheter for de rike og mektige, som raskt ble glemt. Ettersom vi brøt i stykker arkiv skapene, ble vi siktet for ødeleggende ugagn, en forbrytelse, i tilleg til de to standard forbrytelsene, kriminell eiendomsinntrengelse og å motsette seg arrestasjon. Pluss en mindre forbrytelse, forstyrrende framferd.

Den første razziaen

Tirsdag, 30.april , trengde en skinnkledd NYC motorsykkel politi seg gjennom folkemengden og ringene formet seg i nye indre ringer rett under føttene våre ettersom vi samlet oss på konsollene og i vinduskarmene. Vi forsterket bygningsens inngang, særlig gjennom tunnelene, mot de forventede angrepene som kom omkring en dag senere. Etter en siste advarsel om å evakuere eller bli arrestert kl 2:00 om natten, drøftet vi (fremdeles mens vi så på passende parlament prosedyre) om hvorvidt vi skulle stå i mot eller dra fredlig. Meningene var delte og mange forslag ble framsatt. Enighet nærmet seg på borgerrettighetsvis om passiv motstand; vi ville halte og politiet ville måtte bære oss ut.

Low Library vindu

Hodeskade

Vi dedikerte de siste stundene til forberedelser – forsvarskomiteen stablet møbler opp mot døren mens resten av oss plukket opp søppel, støvsuget og skrubbet slik at President's suite skulle bli etterlatt i ur forhold, bedre enn da vi kom, med unntak av limband som var på kryss og tvers i vinduet og de oppbrutte arkivskap låsene. De meg gjennomhullede øreringer tok dem — av rutinemessig forbehold i de dagene med politi inngripelser — og deretter lagde vi en 100-persons, tusen kilos klump i det vi sang "vi skal ikke røres", vel vitende om at vi skulle det.

Snart ble økser slått gjennom døren, barrikaden ble brutt, og den taktiske politistyrken (TPF) stormet inn, trengte først i stykker den syngende klumpen vår, deretter formet de en stridshanske for å bære våre haltende kropper gjennom korridorene, i det de slo hodene våre med store metall lommelykter langs ferden, og dro oss etter føttene nedover the mormor trappene så våre hoder spratt tilbake. Hode sår blødde mye og journalister fikk noen slående bilder av oss på veien mot to the folkevognene som vented ved College Walk.

Tom Hayden

Melee ved matematikk bygget

Etter det jeg kan huske, ble gruppen min tatt med til et politi distrikt på nedre Manhattan først for å gjøre avtale, deretter overført til [fengsel og kriminalitets domstol bygningen ved100. senter gaten]. Jeg vel på en fengelscelle med 6 andre inkludert Tom Hayden. Senere, begynte studenter fra andre bygninger å komme, mye mer blodige enn vi hadde vært. Studentene i matematikk (hvem av noen senere dro til Democratic convention i Chicago, og deretter dannet Weather Underground) fikk mindre skånsom behandling – en student ble kastet fra et andre plans vindu og landet på en professor (Jim Shenton), i det professor's arm ble brukket.

Frank Gucciardi

I desember 2001 mottok jeg følgene brev fra Thomas Gucciardi: "Min far, Frank Gucciardi, var politi under opptøyene. Han ble lam fra livet og ned i 3 år. (En student hoppet ut av en bygningen og inn i folkemengden) Han har hatt mirakuløs bedring & nyter fremdeles godt av et ganske aktivt liv. Jeg kom akkurat oer siden din & betrodde deg på det. Min far elsket sin jobb inntil denne dagen & han forstår studentenes opprør. Han bærer ikke noe nag i det hele tatt for alt studentene gjorde gjorde mot ham da han var 34 år & og hadde 3 barn. Takk for din nettside." Senere sendte Thomas utklipp fra aviser som fortalte hvordan patruljerende Gucciardi hadde blitt skadet og om operasjonene i ryggraden i løpet av de neste årene. En serie med artikler av spaltist Martin Gershen i NY Times, the Long Island Press, og andre aviser, fulgte hans fremgang og fikk nasjonal oppmerksomhet. Politimann Bernard Wease ble også skadet.

Mens en artikkel i LA Times, 9.September 1969, siterer Mayor Lindsay som vedkjenner at noen politimenn brukte "overdreven maktbruk" og slår fast at "nyhets reportere siterte vitner som hadde sett sivilkledde politimenn som slo og sparket både mannlige og kvinnelige studenter... en blond jente ble sagt å ha blitt slått bevisstløs på fortauet foran Avery Hall... en gutt gikk og skrev foran Ferris Booth Hall med nesen sin forslått...", de eneste to skadene som var alvorlig nok til å kreve utvidet sykehusinnleggelse var politimennene Gucciardi og Wease.

Politi opprør på universitetsområdet

Mange av de senere ankomstene til Tombs var tilskuere. Hele elendigheten hadde brutt løs etter vi dro, med oppstilt politi som brøt gjennom massene ved South Field, og svingte sine "køller" mot alle hoder i nærheten og ødela Cossacks og arresterte mennesker i vilden sky. Etterfølgende etterforsknings kommisjoner kalte det "et politi opprør." Slaget utspilte seg ut til Broadway og ned sidegatene mot Riverside Park, hester galloperte etter flyktende fotgjenere – det må ha vært litt av et syn, og det var "en radikaliserende opplevelse" for mange tidligere tilskuere. Ed Kent (UTS BD 1959, Columbia doktor 1965, nåværende professor i etikk / politisk  / legal filosifi ved Brooklyn College, CUNY) minnes:

Jeg forsikret med om at jeg hadde tatt på slips og kåpe – klokken var omkring 1 om natten og jeg hadde blitt varlset av en kollega ved Hunter som hadde hørt at arrestasjonen var umiddelbart pågående. Jeg tilsluttet med deretter politikonstabelen som hadde fått ansvaret for porten og hadde fullstendig sympati med studentene og vi så med skrekk politikonstabler som banket opp barn som hadde kommet ut av internatet for å finne ut hva som var grunnen til alt rabalderet (De som okuperte bygninger hadde blitt tatt ut gjennom tunneler tidligere.). Jeg kommer aldri til å glemme en kortvokst studen som ble jaget av en gruppe med politikonstabler med stokker og prøvde å banke han – han tok til slutt tilflukt på taket av en bil hvor han forsøkte å unngå deres slag. De slo han til slutt ned og banket han med stokkene sine. De neste dagene ble mange fakultetsmedlemmer og studenter behandlet for hode og andre skader – samtlige av dem uskyldige i de aktuelle bygnings okkupasjonene. Ved et tilfelle ved Cox hørene hørte jeg dekan [Henry Coleman] som angivelig hadde blir innesperret av studentene i Hamilton vedkjenner seg svar på et spørsmål fra Anthony Amsterdam at han faktisk hadde blitt beordret av presidenten til å forbli på sitt kontor og han hadde blitt behandlet med fullstendig høflighetav studentene gjennomgående og kunne ha låst opp sin kontordør (og låst det igjen for å verne om studentes oppføringer) og dra når som helts. Dette ble benyttet som påskudd for politiaksjonene og Sidney Hook avslo å ta det ut fra hans oppføringer (Jeg fikk bildegalleriet hans for å ta en forhånds titt) selv om jeg personlig tiltrakk hans oppmerksomhet på feilinformering der. Hook hadde blitt veldig høyre vridd på det tidspunktet.

I mellomtiden, tilbake i fengsel... I det han eskortere en gruppe av sårede på vei inn var en medarbeider av meg fra Butler Library, hadde nå et skilt. I Butler, viste seg som student bibliotek assistent, han hadde forsøkt å rekruttere oss til å "oppblåse tingene", en episode som fungerte gått i mange diskusjoner om venstrepolitikere paranoia. Bibliotekarene, til deres fortjeneste, ble sjokkert over å ha sett at de hadde leid en provokatør agent og sparket han umiddelbart. I de dagene, avlso bibliotekarene å utlevere lånekort informasjon til FBI, utrolig men sant.

Laber vandalisme... vi gjorde det ikke!

Et 700 talls mennesker ble arrestert den natten, et logistisk mareritt, som involverte minst 20 distrikter og mange former for transport. Vi ble bestritt og løstlatt i løpet av det neste dagen eller to, med rettsmøter klargjort som ville gå ut over flere år inn i framtiden, en historie for seg selv. Tilbake til universitetsområdet... for et rot ! Morgenens aviser var fulle av det. The Times kjørte en førsteside historie med et bilde av en politikonstabel som står på president's kontor, som var et totalt vrak (graffiti sprayet på veggene, bokhyller lamper, etc), gestikulere skuffet mot en haug av of ødelagte bøker, et forlatt tåre i øyet: "Verdens kunnskap var i disse bøkene..."*. Ironisk fordi det ikke var oss som hadde lagt rotet eller sprayet graffiti! Senere, tok vi forfatteren (Sylvan Fox) angående historien fra universitetsområdet og spurte hvorfor han hadde skrevet dette når han så hva som virkelig hendte – han anbefalte at vi skulle ta det opp med sjefen hans (en Columbia bobestyrer). For å gjøre det klart: President's kontor var in ur form før politiet kom unntatt når det gjaldt møblene som var stilt opp mot veggen. Jeg kan også fortelle deg at, i motsetning til hva du kanskje har lest i New York Daily News ("politiet ble møtt med forbannelser, spark fra hver en retning, ble spyttet på, slått og truffet med møbler", 1.May, 1968; "Politiet ble slått, sparket og truffet, med mange forsøk på å sparke politimenn i lysken. Et mønster ble sett når det gjaldt kvinner som bet og sparket politiet", 8.May 1968) ingen i Low løftet en finger mot politiet; både kvinner og menn i Low ble slått, dratt ned marmor trappene med beina, og fikk klærne sine opprevet.

*	Jeg kan ikke finne dette i NYT arkivet, men jeg husker det klart. I de dagene, kom de daglige nyhetsavisene ut i mange utgaver per dag, og jeg mistenker at New York Times bare arkiverte en utgave per dag.

Streiken

The Grateful Dead

Frigjørings klassen

Fortroppslinjen

I de kommende ukene, ble vanlige klasser erstattet av "Frigjøriings klasser" på gressplenen. Det var ingen uteksamineringer det året. Fortroppslinjer ble satt opp foran hver bygning. Den takknemlige Døden spilt av Ferris Booth terrace. En student bataljon marsjerte opp Amsterdam Avenue til City College for å lage leven og "finne forbindelser". Arrangerører for progressive arbeider sammenslutninger begynte å dele ut løfte kort hos støtte staben (dette kostet meg min Butler bibliotek jobb). En contingent fra de franske student/arbeider opprørene delte ut de berømte plakatene (dessverre skrevet ut på billig papir, nå forfalt) fra "Ex-École des Beaux Arts", og vi hadde også besøk av student respresentanter fra de andre universitetene som fulgte Columbia's føring det året, som opprettet sammenbundne knytenever og ga oppvekkende taler. Senere besøkte noen av oss andre student opprør som var på gang, særlig i Mexico City, hvor politi og militære handlinger fikk Columbia arrestasjonene til å se ut som en kjærlighetsfeiring; andre dro til Cuba for å kutte sukkerrør.

Den andre arrestasjonen

SRO arrestasjoner

SRO beskjeftigelse

Samfunns saker spant på seg. Et enkelts rom bosatt bolig på West 114th Street var stedet for en andre okkupering noen uker senere, hvor på noen veteraner ødeggelse i tillegg til nylig radikaliserte tilskuere fra South Field tok del og raskt arresterte saken som gjaldt at Columbia tok over en bygning som tidligere var besatt av fattige mennesker for å omgjøre det til Columbia husrom. Thomas William Hamilton minnes (3.January, 2018):

Mai arrestasjonene ved Columbia eide bygnigen ved 618 West 114 Street nevner ikke at bare 113 av de 117 folkene som ble arrestert var faktisk i 618. Fire av oss var i lobbien i 622 W 114, som ikke var eid av Columbia. To bodde i 622, Mai Ling Rogoff (en tidligere medisin student ved Columbia), og meg selv, en 1960 Columbia elev. De andre to var Mai Ling's kjæreste (navnet er glemt av meg for lengst), og en klassekamerat av meg, Jay Russek.

En politibetjent (Healy til etternavn) åpnet døren til lobbien ved politi invadering i 618 og ropte "Bli inne." Dumme meg svarte "Vi er inne." Jeg så hans ansikt bli blodrødt og han tok tak i Mai Ling og Jay, som var foran meg, dyttet dem ut døren, og tok tak i meg. En eller gang dro kjæresten også.

Vi ble alle siktet for eiendomsinntrengelse i 618. I retten vitnet noen CU uslinger bekreftende, CU eier 618, og nei, CU autoriserte ikke vår tilstedeværelse der. Etterom han lot vitnet stod måtte han gå forbi meg, og jeg sa med lav stemme "Skitne løyner." Ingen utenom min krinelle kamerat, Sam Melville, og den uslingen hørte meg, så da han skrek "Hva! Hva sa du?" virket hans reaksjon fullstendig umotivert. Dommeren stirret, og assistenten D.A. kom springende og forøkte å roe ting ned, til slutt eskorterte han ham fra rommet. Melville holdt et lurt smil, but dyttet meg.

Sam Melville ble drept i angrepet på Attica i 1971.

Den tredje arrestasjonen

Hamilton II

Brennende barrikader

Den 22.mai , ettersom det ikke så ut til å være noen forandringer i administrasjonen når det gjaldt streiken, dro vi tilbake inn i Hamilton; déjà vu som sammekomstens rop. Denne gangen ble politiet samlet på universitetsområdet uten nøling, og igjen ble vi alle fengslet. Nå var det blitt som å pendle. Igjen, så ble et opprør på universitetsområdet da vi ble tatt med – denne gangen, ble barrikader oppreist ved hovedportene og satt i brann, vinduene ble knust, biler brant, folkemengden bruset tilbake og framover, og mange hoder fikk slag – mange av dem tilhørte uskyldige tilskuere. Som ved den første arrestasjonen, gjorde politiet igjen en god del ugagn med sikte på å diskreditere de streikene.

Begynnelsen og videre framover

Drar på piknikk

Går ut

Året endte med mesteparten av klassekullet av 1968 forlot uteksamineringene, som var på Saint John's det året, ved et forhåndsavtalt signal – hadde studentene radioer under kappene sine og gikk ut når WKCR spilte "The Times They Are A'Changin'" — til et Gjenlanseringsmøte på Low Plaza, og derfra til Morningside Park — hvor det hele hadde startet — til en stor piknikkutflukt som markerte en sammenkomst mellom de fraskilte fargede og hvite protesterne så vel som eliten fra Acropolis med folkene fra Harlem. Jeg husker god mat, live jazz musikk, og gode følelser.

Ved Columbia ble gradert krigs forskning stoppet, gymnastikken avbrutt, ROTC forlot universitetsområdet, militærets og CIA's rekruttering stoppet, og (ikke det at noen hadde bedt om det) Universitets senatet ble etablert. Robert Kennedy, antikrigs president kandidaten, ble drept i juni 1968, og senere den måneden ble det franske opprøret "stemt ned" i en nasjonal avstemning. Meksikanske studenter og supportere og tilskuere ble slaktet ned fullstendig i oktober, i La Noche de Tlatelolco. Columbia antikrigs samlinger fortsatte, og store Columbia grupper med innleide busser dro til store demonstrajoner i Washington, av hvilke det ble altfor mange – krigen drøyet u i ytterligere syv år. Fram til i dagen, vet jeg ikke om alle antikrigs aktivitetene i kombinasjon hadde så mye effekt som at vietnamerne fant ut hvordan de skulle skyte ned amerikanske B-52s som teppe bombet områdene deres.

Cox kommisjonen lagde en rapport om opprørene. Okkupasjoner av bygninger om våren fortsatte i fem år, men ble tilslutt erstattet med disco. Så kom 80-årene og 90-årene og de rike ble rikere på bekostning av alle de andre; organisert arbeid ble knust; de fleste virkelige jobber ble exportert; narkotiske stoffer og grådighet styrte; student aktivisme ble erstattet av ambisjon, og skikkelig arbeid med å sitte foran PC klikkende på investeringer.

Etter et semesters suspensjon og dusinvis av rettssaker (men ingen hard tid – takk National Lawyers Guild!), Jeg fikk min BA i 1970, hadde et antall finurlige jobber (taxi sjåfør, etc; ingen betaler deg for å redde verden), og til slutt sliten tilbake til Columbia for å få en grad i elektrisk ingeniørarbeid og datamaskin forskning og arbeide i hva som ble kalt et datamaskin senter inntil jeg var ferdig i 2011, og oppdro mine barn i Columbia området mens det engang mangfoldige og rimelige nabolaget ble "renset" for alle fattige og arbeidsklase familier og familieeide småbutikkene de (og vi) var avhengige av, etter som husleie gikk opp til det ekstreme. Hadet Columbia, hei til Bronx!

Etterord

Mye kan sies (og har blitt det) om streikens effekt på Columbia Universitet. Selvsagt skadet det universitetet på mange måter – søknader, donasjoner, kontrakter & bevilgninger, gaver, og så videre. Det tok minst 20 år å komme skikkelig tilbake. Kanskje det styrket Universitet på andre områder , hvem vet.

De fleste pressekontoer på den tiden fokuserte på streikelederne, deres tilhørighet og temperamang og hårfrisyrer, med for å være ærlig, jeg kan ikke huske at de var veldig dominerende, med unntak av den første natten da de avgjorde at hvite studenter skulle forlate Hamilton Hall. De koordinerte visselig ikke sine bevigenheter etter det. Handlinger ble enten gjort spontant, eller diskutert til fulle med ALLE inntil enighet var nådd. Ved Low biblioteket, mente lederskapet ingenting mer enn på en rettferdig måte lede diskusjonene og avende Robert's regler – en prosess ikke på langt nær så interesann for media som biter fra store personligheter.

Til slutt, handlet det om at studentene gjorde det beste de kunne for å stoppe krigen i Viet Nam og bekjempe rasisme hjemme, akkurat som de håpet andre ville gjør andre steder: på gatene, fabrikker, kontorer, andre universiter, militæret, verdensjussens opinion , og endelig i styresmaktenes posisjoner. Hvorvidt dette var den beste måten å gjøre det på kan diskuteres, med det er klart at mere dannede metoder i tidligere år fungerte ikke, og hver dag som gikk ble 2000 menneskeliv drept i Sørøst Asia. Så i den grad Columbia streiken framskyndet slutten på krigen, var den verdt det. Når det gjelder institutional rasisme og samfunns relasjoner, ville jeg sagt at det var en fullstendig fiasko.

Etter etterord

Don't Stol på enhver under 50!

Studentene hadde legitime klagemål og forsøkte gjentatte ganger å komme gjennom til administrasjonen uten suksess. Universitet var medskyldig i Viet Nam krigen (e.g. i den “automatiserte slagmarken” fra hvilken vietnameserne fortsatte å lide til denne dagen), og dets oppførsel ovenfor naboen var arrogant, nedlatende, og trettekjærende. Universitets administrasjonen satte aldri pris på sine afrikanske-amerikanske, dominikanske, og puertorikanske naboene i Harlem og Manhattan Valley. Den administrative døren var lukket på slutten, studentene ble plassert i prøvetid for å forsøke å få snakke med president Kirk om disse sakene.

Ved 2010 eller deromkring, har Columbia gått seirende ut mot kritikken på alle måter. Omliggende nabolag er gjort om slik at bare hedge-fund sjefer har råd til å bo der. Harlem slik vi kjenner det er i ferd med å forsvinne; Columbia kjøpte opp byggene og hevet enten leien eller omgjorde byggene til luksuseiendommer og ga så laverente lån slik at Columbia facultetet kan kjøpe dem. Industrial West Harlem ("Manhattanville") har blitt jevnet med jorden for å gjøre plass til et Columbia universitetsområde. I dag, starter studenter ikke på Columbia for å bli universets klokeste, ikke for å lære om virkelig liv og så bli utstyrt for å gjøre verden til en bedre plass til å leve.

Ted Gold

John Jacobs (JJ)

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg ikke var mer involvert i SDS; om jeg hadde vært det, ville mitt liv ganske annerledes etter at nesten alle jeg kjente dro avgårde til Chicago i 1968 og deretter undergrunns. Jeg merket meg nylig at Wikipedia sider har kommet opp fra mange av mine venner fra de dagene: Ted Gold, JJ, og andre jeg ikke vil navngi ettersom de fremdeles er i live. Ved å lese dem, går det plutselig opp for meg etter alle disse årene: som en returnerende veteran som drar meg selv gjennom skolen, ofte tenkende på 60 timers arbeidsuke i tillegg til å snakke i et en komplett kurs, jeg hadde simpelthen aldri tid til overs for alle de møtene. Teddy og JJ og mange andre, på den andre siden, trengte kanskje ikke å jobbe.

Kronologi

23.April 1968	Angrep på gymnastikkanlegg, okkupasjon av Hamilton Hall
24.April 1968	Okkupasjon av Low Library
26-28.April 1968	Okkupasjon av Matematikkavdelingen, Avery, Fayerweather
30.April 1968	712 bygningen okkupanter og tilskuere arrestert
6 Mai.1968	Universitet gjenåpnet, studenter boikotter klasseundervisning
17.Mai 1968	117 arrestert ved 114th Street SRO
21 Mai 1968	138 arrestert i "Hamilton II" + tilskuere
4.Juni 1968	Nyopptakingsmøte på Low Plaza.

Legend

BPP	Black Panther Party
CORE	Congress Of Racial Equality (then); Columbia Organization of Rising Entrepreneurs (now)
IDA	Institute for Defense Analyses
PL (PLP)	Progressive Labor Party
ROTC	Reserve Officers Training Corps
SAS	Students Afro-American Society
SDS	Students for a Democratic Society
SNCC	Student Nonviolent Coordinating Committee
SRO	Single Room Occupancy
SWP	Socialist Workers Party
TPF	Tactical Police Force
WKCR	The Columbia student-run radio station
YAWF	Youth Against War and Fascism
YCL	Young Communist League
YSA	Young Socialist Alliance

Noter

1. Publication of the Columbia Librarian issue, Volume XXVII Numbers 1-2, was delayed until Fall-Winter 1999.
2. Big demonstrations and other actions in 1967 persuaded Columbia's administration to stop turning over class rank lists to Selective Service, in defiance of US policy, if not law. Fast forward 35 years to when Columbia announced plans to send regular reports about each foreign student to the Immigration and Naturalization Service (not just residence and visa status but also detailed academic information) and not a peep was heard from anybody. In the intervening years Columbia had often refused to provide information such as students' reading preferences to the FBI as a matter of principle, even without student prodding.
3. These things are not intrinsically bad; you have to take them in context. For example, see the 1940s section of my Computing at Columbia Timeline. It's one thing to fight Fascism and genocide (if that's what we were doing) but Viet Nam was something else again, and Columbia was tied to the Institute for Defense Analyses (IDA) which conducted classified war and weapons research for the Pentagon, e.g. on the "automated battlefield" and defoliation, from which the Vietnamese (not to mention American veterans and other field personnel) are still suffering today, as will be the case with depleted uranium and burn pits in Iraq and Afghanistan. Six weeks prior to the Columbia strike, a petition bearing nearly 2000 signatures calling on Columbia to cease classified war research was brought to the President's office; the University responded by placing the students who presented it on disciplinary probation.
4. The Times managing editors were also Columbia Trustees.
5. Press and photographers were allowed into the President's office the first day, when it was messy, and this was the only view the public had (most famously from the May 10th Life issue). The mainstream press was barred after that because of their fixation on silliness, like the student who was smoking the President's cigars, rather than the issues of the strike.
6. In retrospect, perhaps the leather-clad police were not TPF after all, but a detachment of motorcycle police brought in temporarily until the TPF arrived.
7. Nothing lasts forever. In 2005, academic computing was again severed from the Libraries and rejoined to administrative computing.
8. The Young Lords.... My mind might be a little fuzzy about this because I read today (16 July 2009) in El Diaro that Summer 2009 is the 40th anniversary of the founding of the Young Lords, so it would seem they were not on campus (or, rather, like the Black Panthers, in front of the main gate on Broadway) in the prelude to the 1968 strike, at least not formally. (The article is Reflexiones sobre 40 años de los Young Lords by Iris Morales, one the founders. By the way, I recommend that everybody who cares about reading world and local news that has not been censored and sanitized by the corporate media, and that treats Latin America and its new progressive governments with respect instead of dirision, learn Spanish; you'll be surprised and amazed. Print journalism is not dead, just the anglo version.) (Update June 2014: El Diario was just snapped up by a group that characterized it as a “ghetto newspaper” that needed to “elevate its standards and pursue more highly educated readers”.)

Referanser

0. Bingham, Clara, 'Voices of a Revolution — “The Whole World Is Watching”: An Oral History of the 1968 Columbia Uprising', Vanity Fair, April 2018, pp.118-127,130-131.

1. Naison, Mark D., White Boy: A Memoir Temple University Press, Philadelphia (2002). This book includes the most vivid, accurate, and honest account of the Columbia scene in the 1960s that I have encountered. By focusing on the painful racial issues behind the events of 1968, it shows not just what happened, but why, and it captures the passions, stresses, sights, sounds, and smells of that time and place like nothing else I've read.

2. Who Rules Columbia?, North American Congress on Latin America, 475 Riverside Drive, NYC (1970). "If you depended on major media, all you knew about Columbia University in 1968 was that Mark Rudd, SDS, and some long-haired students became spontaneously restless. In fact, a major study of Columbia's role in the community and in the world was produced by these students. This is NACLA's reprint of the original 1968 edition. 'Strawberry Statement' is cute, but here's the beef." (NameBase, A Cumulative Index of Books and Clippings)  [Sorry, as of April 2018 this one comes up blank; can't find it anywhere else.]

3. Obenzinger, Hilton, Busy Dying - Columbia Revolt, Low Commune, April 1968, Chax Press (2008) [excerpt]

4. Bradley, Stefan M., Harlem vs. Columbia University: Black Student Power in the Late 1960s, University of Illinois Press; 1st Edition (2009)

5. McCaughey, Robert A., Stand, Columbia: A History of Columbia University, Columbia University Press (2003), esp. Chapter 15: "Riding the Whirlwind: Columbia '68".

6. Rudd, Mark, Underground: My Life with SDS and the Weathermen, William Morrow (2010).

7. Gilbert, Dave, SDS/WUO, Students For A Democratic Society And The Weather Underground Organization, Abraham Guillen Press/Arm the Spirit (2002).

8. Kurlansky, Mark, 1968: The Year That Rocked the World, Ballentine Books, New York (2004), esp. Chapters 11 and 20.

9. Fugitive Days and other books by Bill Ayers

10. Cathy Wilkerson, Flying Close to the Sun: My Life and Times As a Weatherman, Seven Stories Press (2007).

11. Todd Gitlin, The Sixties: Years of Hope, Days of Rage, Bantam (1993)

12. Anderson, Terry H., The Movement and The Sixties, Oxford University Press (1996)

13. Judith Clavir Albert and Stewart Edward Albert, The Sixties Papers: Documents of a Rebellious Decade, Praeger Paperback (1984).

14. Susan Braudy, Family Circle, Anchor (2004).

15. Malcom X, The Autobiography of Malcolm X: As Told to Alex Haley, Ballantine Books (1987).

16. George Jackson, Soledad Brother: The Prison Letters of George Jackson, Lawrence Hill Books (1994).

17. Melville, Sam, Letters From Attica

18. The Weather Underground (DVD)

19. Tlatelolco massacre, Wikipedia, accessed 10 August 2019.

20. Poniatowska, Elena,
    La noche de Tlatelolco: Testimonios de historia oral,
    Ediciones Era, S.A. de C.V., México D.F., 1971, 1998.

21. Taibo, Paco, '68 (Siete Cuentos), Seven Stories Press (2004).

22. Carrier, Michael, Fighting the War against Blight: Columbia University, Morningside Heights, Inc., and Counterinsurgent Urban Renewal, Journal of Planning History, 27 December 2010.

23. Rosenberg, Roslind, 1968: Fifty Years Later, Barnard Magazine, Spring 1968.
24. Douglass, James W., JFK and the Unspeakable: Why He Died and Why It Matters, A Touchstone Book, Simon & Schuster (2008).

Lenker (Verifisert April 2018 - ikke fungerende lenker fjernet)

• Dohrn, Bernadine,
  “How the Anti-War Movement Won the Hearts and Minds of the Public”, In These Times, 11 September 2013. Not about Columbia 1968 exactly, but a glimmer of hope in these dark, depressing times from an ex-neighbor.

• 1968: Columbia in Crisis, a major online exhibit by Jocelyn Wilk of the Columbia Archive, with a wealth of photos and documents (2011). Use the menu on the left to see the different parts.

• Columbia Daily Spectator issues, April 24 - May 8, 1968.

• Columbia College Today, Spring 1968 issue, in some kind of “book reader” format. 100 pages. Liable to disappear at any time. Paper copies available in the Columbia Archive.

• Columbia Forty Years After the Strike: A Multiracial Community "Cleansed" of a Working Class Presence, Mark Naison, Fordham University, 2008-04-25.

• How High School Students Helped Save the Columbia Strike - And Why the Gentrification of Manhattan Bodes Ill for the Success of Future Protests, Mark Naison, Fordham University, 2008-04-26.

• 30 April 1975, Billy Kelly, Tuổi Trẻ, 2008-04-30.

• Third World Newsreel (TWN),
  Columbia Revolt (1968, film, 50 minutes): [ Part I ] [ Part II ] [ From TWN ] [ Roz Payne's Newsreel Archives ]
  (SEE SCREENSHOT GALLERY) I'm in it a lot, e.g. catching food on the Low Library ledge, occupying the Hamilton lobby. The scene of Teddy Gold and me sharing a gallon jug of apple juice has been cut from the film. The film is also included on a CD, Vintage 1950s-1960s New York City Film Collection, which can be ordered from Amazon.com.

• Dohrn, Bernadine,
  Letter to Young Activists: Beware Sixties Nostalgia,
  Monthly Review: MR Zine, 27 July 2005.

• "Bloody Minds", 1967 song about IDA written in Furnald Hall, sung by Bob Feldman, Youtube video.

• Rudd, Mark,
  His website.

• Gillies, Kevin,
  The Last Radical
  Vancouver Magazine, November 1998. A retrospective of the life of "JJ", John Jacobs, who died in 1997. This article disappeared from their website some years ago and I had not had the sense to archive it locally. In June 2013, it was located and scanned by Jennifer Giesbrecht, Assistant Editor of Vancouver magazine, and sent to me for this site. The PDF is not OCR'd, just a visual scan, but it's perfectly readable if you magnify it. The accompanying photos can't be made out. If the original online text and photos can be located, they will be posted. (I have the text of "Part 1" HERE but without the pictures and of course the "Read more" link doesn't go anywhere, nor do any of the others.) Meanwhile, you can also read some things about JJ in Mark Rudd's website, and much more in this Wikipedia page.)

• Christiane Collins, Scholar Who Fought a Columbia Gym, Dies at 92, New York Times, 8 May 2018.

• Branch, James "Plunky", Personal Random Ramblings on My Columbia 1968 + 40 Weekend Experience, Columbia1968.com, 2008.

• Hond, Paul, “Stir it Up”, Columbia Magazine, Spring 2008: An article about Paul Cronin's forthcoming documentary film about the student uprising at Columbia, tentatively scheduled for release in 2017. As of December 2013 Paul had conducted more than 400 filmed interviews with participants and witnesses. He estimates the film will last 15 hours.

• “How It All Began: Origins and History of the National Caucus of Labor Committees in New York and Philadelphia (1966-1971)”, a detailed history of some of the factions involved in the Columbia uprising, with special attention to the role of the SDS Labor Committee, by an anonymous author affiliated with this group.  Chapter 2 focuses on the Columbia strike.

• Karaganis, Joseph, "Radicalism and research at Columbia: the legacy of '68", 21st Century 4.1 (Spring 1999), Columbia University.

• “Diego”
  Mayo del 68, o cómo una revolución se quedó en nada, Junio del 2007.

• Auerbach, Shane,
  The Little Generation That Could, and Did,
  Jul-Aug 2004 (PDF).

• Columbiana 1968 Photo Gallery.

• Columbia University protests of 1968, Columbia Wiki.

• Columbia University protests of 1968, Wikipedia.

• David Cortright, Antiwar resistance within the military during the Vietnam war, vietnamfulldisclosure.org, accessed 15 March 2018. There was massive opposition to the war in the US Army, Navy, and Air Force. We knew this in the 1960s and 70s, I knew it myself as a recent veteran.